Korrupsjonen og nepotismen i Arbeiderpartiet


Kameratskap: Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg og Liv Signe Navarsete har regjert i Norge i sju år. Det merkes.Kameratskap: Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg og Liv Signe Navarsete har regjert i Norge i sju år. Det merkes.

Vårt rødgrønne land

Inhabilitet, vennskap, politiske bånd. Er det sant at regjeringen helst utnevner sine egne til toppstillinger i staten? Magasinet har gått gjennom regjeringens utnevnelser de siste sju åra. Tallene viser at det er dobbelt så stor sjanse for å få en slik jobb hvis du er rødgrønn enn hvis du er borgerlig.

LARS HALVOR MAGERØYlma@dagbladet.no

Presset: Næringsminister Trond Giske (Ap) er i hardt vær på grunn av styreutnevnelser. Her holder han pressekonferanse i forbindelse med oppstyret rundt salget av TV2 i vår. 19 desember må han svare på eierskapsutøvelsen i Entra og Telenor.

Nettbråk:: Erik Nadheim.følte at han havnet midt i en konspirasjonsteori da han søkte jobben i Datatilsynet. - Men det varr ingen konspirasjon. Jeg var ikke lovet jobben, sier han.
Foto: Agnete Brun / DagbladetNettbråk:: Erik Nadheim.følte at han havnet midt i en konspirasjonsteori da han søkte jobben i Datatilsynet. – Men det varr ingen konspirasjon. Jeg var ikke lovet jobben, sier han. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Ikke overrasket:: Siv Jensen (Frp).Ikke overrasket:: Siv Jensen (Frp).

Kritisk:   Per Kristian Foss.Kritisk: Per Kristian Foss.

Gamle helter: - Da disse gutta styrte, var Arbeiderpartiet og Norge ett. Det som ble bestemt i Arbeiderpartiet ble bestemmende for Norge. Punktum, sier Martin Kolberg om to av sine forbilder, Martin Tranmæl og Håkon Lie.Oslo,Gamle helter: – Da disse gutta styrte, var Arbeiderpartiet og Norge ett. Det som ble bestemt i Arbeiderpartiet ble bestemmende for Norge. Punktum, sier Martin Kolberg om to av sine forbilder, Martin Tranmæl og Håkon Lie.Oslo,

Arbeiderpartiets partibok. Mer omdiskutert enn «Fifty Shades of Grey». Og den beste reiseguide for dem som vil opp og fram i staten, skal vi tro partiets krasseste kritikere.

I år har de hatt mye å bite i.

Øystein Mæland hadde bare inhabile overordnede etter 22. juli-kommisjonens knusende rapport, verken justisminister Grete Faremo eller statsminister Jens Stoltenberg kunne gi partikameraten den tillitserklæringen han trengte for å fortsette som politidirektør. Jonas Gahr Støre ga som utenriksminister seks millioner kroner til Senter for nordområdelogistikk, opprettet på initiativ fra barndomsvennen Felix Tschudis shippingselskap. Det måtte han svare for i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Og så er det Trond Giske-sakene, da.

Næringsministeren erklærte seg inhabil da kameraten Rune Olsø ble aktuell som toppsjef i statseide Entra Eiendom. Likevel kom han under ild da det ble kjent at styret hadde gitt Olsø jobben – og fire millioner i lønn – mot styrelederens ønske. I oktober braket det løs rundt en annen av Giskes venner fra Trondheim, da TV2 meldte at han hadde forsøkt å presse fylkesordfører Tore O. Sandvik inn i Telenors styre.

«Feil», svarte Giske.

Kameraderi, hviskes det i krokene. Korrupsjonsliknende tilstander. Partiutnevnelser, Snusk.

Er det sant at Arbeiderpartiet helst utnevner sine egne?

Magasinet har prøvd å finne svar. Vi har hentet inn oversikt over hvilke personer regjeringen har gitt topp-posisjoner i staten i løpet av Stoltenbergs sju år ved makta.

Her er mektige styreledere i statskontrollerte selskaper. Men også topper  direktorater, etater og andre underliggende organer – statsforvaltningen som har makt over vår hverdag. Og som skal være politisk nøytral, klar til tjeneste for skiftende regjeringer.

Tallenes tale er klar:

Det er 253 navn på lista over ansettelser og utnevnelser. Av dem har 82 en partipolitisk tilknytning som er kjent for Magasinets redaksjon.

35 av toppene har bånd til Arbeiderpartiet. Enten gjennom verv i partiet, eller ved nære vennskap eller familiebånd.

Senterpartiet har 13 slike, mens det nesten tre ganger så store Høyre har 14.

SV? Sju.

Venstre har også sju navn, Kristelig Folkeparti fem. Og Fremskrittspartiet har ett ensomt navn på maktlista.

Det er altså flere fra Arbeiderpartiet enn fra hele opposisjonen til sammen.

Det er mange solide Ap-navn i Magasinets oversikt. Tidligere toppolitikere har fått nye, attraktive jobber av regjeringen de siste åra. Her finnes eksstatsråder som Kirsti Kolle Grøndahl, Hill-Marta Solberg og Hanne Harlem.

Andre har familiebånd til Ap-toppen. Som Jens Stoltenbergs søster Camilla, som ble sjef for Folkehelseinstituttet i sommer. Eller den forrige NAV-direktøren Tor Saglie, som er gift med tidligere Ap-statsråd Tove Strand, som er mor til Ap-statssekretær Mina og tidligere Oslo AUF-leder Marte Gerhardsen.

Høyre-veteran Per-Kristian Foss i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har fulgt debattene om partibånd og forbindelser i lang tid. Han tror ikke det er tilfeldig at Ap-statsråd Giske har kommet i hardt vær i saker om styreutnevnelser.

– Dette er et problem som er typisk for Arbeiderpartiet, fastslår den tidligere finansministeren.

Til vanlig har hybelkaninene ganske gode kår hos de strenge menn og kvinner i kontrollkomiteen.

I år har det gått i ett hos kontrollkomiteen. 19. desember må Giske igjen innfinne seg i høringssalen. Da skal han svare på

eierskapsutøvelsen i Entra og Telenor.

– Arbeiderpartiet mener at vanlige styremedlemmer er, om ikke Høyre-folk, så i hvert fall orientert mot høyre. Stort sett alle i næringslivet stemmer Høyre eller Frp, derfor må de veie opp med deres egne folk. Jeg tror det er tankegangen, sier Foss.

Han trekker fram Roar Flåthen, som Giske i vår ville ha inn i Kongsberg-gruppens styre selv om ingen av plassene egentlig var ledige. LO-lederen måtte nøye seg med plass som møtende varamedlem. Med samme lønn som de faste: 195000 kroner i året.

– Giske hadde kommet i konflikt med Flåthen i saken rundt TV2-salget i vår. Da måtte han gjøre noe for å bli venner igjen, mener Foss.

Flåthen selv avviser teorien.

– Jeg har tidligere sittet som nestleder i styret for Kongsberg-gruppen, og ble fjernet av Høyres daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen, som konsekvent kvittet seg med LO-folk i styrene. Jeg kjenner virksomheten godt, og forutsetter at bakgrunnen for utnevnelsen er at jeg igjen kan gjøre en god jobb i styret. Jeg har heller ikke fått signaler om noe annet, sier LO-lederen.

Men Ulf Leirstein (Frp), stortingsrepresentant i justiskomiteen, tror det bare er flertallsmakten som redder Giskes politiske skinn. Med rødgrønt flertall i Stortinget trenger ikke statsrådene å frykte mistillitsforslag.

– Hvis påstandene om Trond Giske og Tore O. Sandvik stemmer, ville han normalt ha måttet gå av. Men man blir jo ikke tatt. Da blir man isteden litt arrogant og senker skuldrene, sier Leirstein.

Trond Giske fant ikke tid til å la seg intervjue av Magasinet til denne saken. Han har tidligere sagt at han gleder seg til å få slått fast fakta om Telenor- og Entra-sakene i en høring.

«Det er en god balanse mellom folk fra høyre- og venstresiden i våre styrer, og det sitter ikke en eneste nær venn av meg i et eneste styre i selskapene under Nærings- og handelsdepartementet», sa Giske da høringen ble annonsert.

Det har han helt rett i. Næringsdepartementets egen oversikt viser bare en svak rødgrønn overvekt i styrene, 12 mot 9 borgerlige.

Stoltenberg-regjeringen har sluppet til profilerte Høyre-folk i viktige posisjoner. Kristin Clemet, sjef for tenketanken og den ideologiske erkefienden Civita, har blitt styreleder for Norfund. Tidligere miljø- og næringsminister Børge Brende fikk samme jobb i Mesta Konsern, en del av det gamle Veivesenet, og eksjustisminister Else Bugge Fougner i Eksportkreditt. Giske er en av dem som har vært mest raus
med de blå.

Men samlet er det bare 14 Høyre-folk som har fått toppjobber av regjeringen. Og deler man i to – rødgrønne og borgerlige – har opposisjonen til sammen 27 navn på Magasinets maktliste.

De rødgrønne har 55 – dobbelt så mange.

Sett i forhold til velgeroppslutning, er likevel ikke Arbeiderpartiet vinneren. Senterpartiet har den beste representasjonen.

Den største taperen er like lett å kåre.

– Jeg er ikke veldig overrasket, sier Frp-leder Siv Jensen.

På kontoret i tredje etasje leter hun seg fram til det eneste navnet på Magasinets liste med kjent Frp-bakgrunn. Utenfor vinduet henger et norsk flagg slapt fra Stortingets takspir.

Der: Lodve Solholm. Han ble fylkesmann i hjemfylket Møre og Romsdal for fire år siden.

– Jeg var ganske sikker på at det ville være et rødgrønt flertall. Men jeg er heller ikke overrasket over at det er mange lett identifiserbare Høyre-profiler her, sier Jensen.

Men lederne i staten kan sove trygt om natta, lover hun. Frp vil ikke skifte dem ut ved første anledning hvis de får regjeringsmakt neste høst. Ikke så lenge de gjør jobben sin og ikke stikker kjepper i hjulene for regjeringen.

– Problemet oppstår når det skapes et inntrykk av for tette bånd, vennetjenester og «gutteklubben grei». Det tror jeg ikke folk liker.

– Har en Frp-er like stor sjanse til å gjøre karriere i staten som en med Ap-bakgrunn?

– Den naive siden av meg vil si ja, selvfølgelig. Men reelt tror jeg nok at man kan bli møtt med «jaså, du er fra Frp, du er ikke smart nok, deg vil vi ikke ha». Jeg har jo hørt at det kan være vanskelig, og at noen vegrer seg for å tilkjennegi sitt politiske engasjement. Det er ikke bra.

– Tror du det er Frp-sympatisører på denne lista som ikke er åpne om det?

– Ja, det er åpenbart. Vi er Stortingets nest største parti og har selvsagt tilhengere i alle lag.

Gutteklubb og kameraderi, det er ofte langt mellom de akademiske begrepene i denne debatten. Men det finnes hard forskning på fenomenet.

Førsteamanuensis Elin Haugsgjerd Allern ved Universitetet i Oslo sitter på en helt fersk undersøkelse. Hun er med i en internasjonal forskergruppe som har gransket forholdet mellom politiske partier og statsapparat i europeiske land. Hvor mye bestemmer egentlig partiene over det som skal være upolitisk?

– I Norge spiller selve partiorganisasjonene liten rolle, forklarer Haugsgjerd Allern.

Beslutningene tas i regjeringen og av den enkelte minister. Ikke på Youngstorget eller i Høyres Hus. Det er heller ikke vanlig her til lands at folk ansettes på grunnlag av sitt politiske standpunkt, sier Haugsgjerd Allern.

– Sammenliknet med mange andre land i Europa har Norge et begrenset innslag av politiske utnevnelser. Det er de faglige kvalifikasjonene som dominerer. Men det er mange nyanser, sier statsviteren.

Hun har studert lover og regler for statlige ansettelser og utnevnelser, og intervjuet politikere, byråkrater og fagforeningsledere i ulike sektorer om hvordan det gjøres i praksis i Norge. Dette er folk som vet hvordan pølsene lages.

Ja, sier i snitt halvparten av dem: Politisk tilknytning spiller av og til en rolle for hvem som får posisjonene.

– Da er det ikke bare snakk om partitilhørighet.

Det kan handle om et mer generelt politisk ståsted, sier Haugsgjerd Allern.

Og ja: vennskap kan være en snarvei til makt. En av fem oppgir at personlige bånd fra tid til annen har blitt vektlagt – hvis kandidaten har de faglige kvalifikasjonene på plass.

– Politikernes motiv for å involvere seg i ansettelser kan være å sikre en effektiv gjennomføring. Og som statsråd er man ansvarlig for alt som foregår. Også for alle tabber som begås. Derfor har statsråden interesse av hvem som får jobben.

– Og av at det er en med lojalitet til politikerne?

– Ja, men regjeringer kommer og går. Så det regnes som et risikoprosjekt å utnevne folk med en politisk eller personlig tilknytning. Man arver jo administrasjonen fra forgjengeren, sier Haugsgjerd Allern.

– Samtidig kan det være verdt å nevne at politisk erfaring også kan vurderes som en relevant kvalifikasjon i seg selv i noen sammenhenger. Og denne kommer gjerne gjennom arbeid for bestemte partier.

Ta Erik Nadheim. Jurist og fotballelskeren Nadheim har drømt om to jobber i sitt liv, forteller han. Generalsekretær i Fotballforbundet, og direktør i Datatilsynet. Fotballdrømmen har han latt ligge. Men da Georg Apenes abdiserte som personvernets høye beskytter i 2010, bestemte Nadheim seg for å søke.

Han var dypt uenig med Apenes i mye, men tenkte han burde være godt kvalifisert – jurist med erfaring fra både næringsliv og departement, deriblant som politisk rådgiver for justisminister Grete Faremo på 90-tallet.

– Da fristen gikk ut og søkerlista ble offentliggjort, dro jeg på påskeferie til en fjellhytte. Uten internettforbindelse. Etter ti dager kom jeg tilbake på jobb. Der har vi en sånn tjeneste for medieovervåkning, forklarer han.

– Den leter opp noen søkeord. Mitt navn er ett av dem. Det var sånn jeg oppdaget det.

Mens Nadheim smurte med klister på påskefjellet, hadde jobbsøknaden hans utløst et skred på nett. «Erik Nadheims «søknad» som sjef for Datatilsynet er nok i «Store mor», Ap’s ånd», tvitret Knut Johannessen alias Vox Populi.

«Nadheim – en logrende golden retriever», blogget Heidi Nordby Lunde, kjent som VamPus: «Jeg tipper han ble bedt om å søke.» Flere store medier fulgte opp.

– Folk kunne fortelle at jeg hadde blitt bedt om å søke, og at jeg var lovet jobben. Dette var folk jeg aldri hadde møtt. Jeg begynte å lure. Hadde jeg allerede fått jobben?

Voksen nettmobbing, kalte Nadheim det seinere i en kronikk i Aftenposten.

– Vi snakker jo om Norges stort sett største parti. Det er ikke helt som å ha meldt seg inn i Nasjonal Samling i 1938.

Heidi Nordby Lunde, som selv er Høyre-politiker, ble Nadheims hovedmotstander i den opphetede debatten. Hun sier til Magasinet at det var hans syn på personvern og Datalagringsdirektivet hun reagerte på. Ikke hans partibakgrunn.

– Hadde de funnet en Ap-person med et fornuftig syn på personvern og gode kontakter inn i partiet, kjære deg, det hadde jo vært gull, kommenterer hun.

Nadheim selv mener han passet akkurat litt for godt inn i en konspirasjonsteori. Han tegner opp aktørene.

– Høyre-mannen Apenes hadde styrt siden 1989. Arbeiderpartiet var veldig misfornøyd med ham. De ville ha inn en som var positiv til Datalagringsdirektivet. Men det var ingen konspirasjon. Jeg var ikke lovet jobben.

Han fikk den ikke heller. Jobben gikk til en Venstre-mann. Men hver gang en Ap-sympatisør får en viktig jobb, sier Nadheim, blir det en bekreftelse på myten om partibokas makt.

– Vet du hvorfor brødskiva alltid faller i gulvet med pålegget ned?

– Nei?

– Fordi det er de gangene du husker. Alle gangene den ramler med pålegget opp, glemmer du.

Bildet av det klåfingrede Arbeiderpartiet har lenge vært politisk verdifull for partiets rivaler. Det kan historiker Hallvard Notaker bekrefte. Han ga nylig ut «Høyres historie 1975-2005», og skrev doktoravhandling om partiets valgkamper på 80-tallet.

– Under Høyre-bølgen på slutten av 70-tallet fremmet Høyre forestillingen om at alt som ikke fungerte, ikke fungerte fordi de samme menneskene gikk i sirkel og nektet å gi fra seg makten. Så lenge det finnes en forestilling om et slikt overlappende maktfelt, kan Høyre tegne seg selv i kontrast, sier Notaker.

Hendelser

det siste året forteller ham at det fortsatt er god grobunn for den forestillingen.

– Jeg blir overrasket hvis Høyre ikke er glad for å kunne trekke dette fram igjen.

«Et spindelvev av organisasjoner og institusjoner.» Slik beskrev Vidar Helgesen i 1995 Arbeiderpartiets lange fingre inn i statsapparatet.

Som statssekretær for Høyre var Helgesen redaktør for boka «Partiet, makten og staten», en kartlegging av det sosialdemokratiske makten. Nå leder han en uavhengig internasjonal organisasjon i Stockholm som støtter demokratiutvikling og valgprosesser verden over – IDEA – og kan bare uttale seg i fugleperspektiv.

– Der hvor frigjøringsbevegelser har blitt til statsbærende partier, får de en innflytelse som går langt over i byråkrati og offentlige etater som i prinsippet skal stå utenfor den politiske sfæren. Det er et fenomen vi særlig ser i relativt ferske demokratier. Tanzania, Sør-Afrika, Mosambik er eksempler. Det er utbredt over hele Afrika, sier han.

I Europa og Norge går den lange trenden motsatt vei. Det er det enighet om blant forskere og statsvitere Magasinet har snakket med.

– Konkurransen i politikken har økt. Når et parti blir mindre statsbærende, blir innflytelsen på statsapparatet mindre. Men man kan ha utviklet en kultur og tradisjon det ikke er lett å kvitte seg med. Og enkeltpersoner kan ha ulike holdninger til å utøve slik makt på vegne av fellesskapet, sier Helgesen.

På Martin Kolbergs kontor på Stortinget henger to portretter. Det ene er av Håkon Lie, Arbeiderpartiets legendariske partisekretær og opphav til munnhellet «noen har snakket sammen». Det andre er av Martin Tranmæl, den store arbeiderlederen i generasjonen før.

– Du ser hvor kraftfull han var. Han var ikke noe å skubbe seg på. I realiteten var han en gudfar, en man ikke kom utenom, sier Kolberg om den firskårne Tranmæl.

– Er dette en vegg med forbilder?

– Ja. De er helter. Alle helter har både plusser og minuser. Ingen er hundre prosent rene. Jeg skal gi deg én setning om Håkon. Han er et menneske som ble bedømt på sine svake sider, ikke på sine sterke.

Fram til 2009 tråkket Kolberg i Håkon Lies sko som partisekretær på Youngstorget. Han ser opp mot tegningene over sofaen.

– Da disse gutta styrte, var Arbeiderpartiet og Norge ett. Det som ble bestemt i Arbeiderpartiet ble bestemmende for Norge. Punktum. For partisekretærer, som jeg har den store glede og ære å ha vært, er portrettene av dem en inspirasjon og en trygghet. Men nå er de selvsagt historiske figurer.

I dag sitter Kolberg i kontroll- og konstitusjonskomiteen, der Høyres Per-Kristian Foss og opposisjonen er i flertall. I tre år har de stort sett greid å bli enige. Men nå synes han de borgerlige går for langt i sin høringsiver.

– Kontrollkomiteens sak handler om Tore Sandvik. Hvorfor ikke Børge Brende, som ble styreleder i Mesta? Han og Giske gikk på skole sammen, han er oppvokst i nabolaget, sier Kolberg oppgitt.

Kameraderibeskyldningene er som torgkjerringenes skrøner, mener han. Etter hvert blir de til sannheter. Men egentlig er det ren strategi fra politiske motstandere. Det blir en gjørme man aldri helt får vekk. Og der har de Trond Giske nå, midt i pytten.

– Vi ansatte Statoil-direktøren, hvor kom han fra? Fra Høyres gruppesekretariat. Han jobbet jo her i etasjen over, sier Kolberg og peker mot taket.

– Det hører vi ikke noe om. Men Tore Sandvik hører vi om. Det er, for å bruke et Lier-uttrykk, jævlig rart.

På bordet ligger Magasinets liste med de 55 rødgrønne og 27 borgerlige navnene.

– Det solide arbeidet dere har gjort dokumenterer dette på en veldig god måte. Hovedfunnet er at de aller fleste ikke har noen partitilhørighet i det hele tatt. Det er det som er hovedfunnet.

Kolberg ser ikke noe problematisk i at toppjobbene har gått til rødgrønne dobbelt så ofte som til borgerlige.

Kolberg ser ikke noe problematisk i at dobbelt så mange rødgrønne enn borgerlige har fått toppjobb i staten.

– Når man søker på en stilling, skal kvalifikasjoner bestemme

. Noe annet er helt uhørt. Hvis det er en skjevhet når det gjelder stillinger, må det være helt tilfeldig, framholder han.

– Styrer er en litt annen sak. I styreutnevnelser vil jeg forsvare, også fra borgerlig side, at man foretrekker folk som ser hen til seg. Vi ønsker styrer som tenker på bedriften, men også på staten. Det er helt legitimt at denne regjeringen sier at de vil ha inn noen representanter som tenker som oss. Det er ikke maktmisbruk. Det er ikke korrupsjon. Det er demokratiets speil.

Alle partiene har sitt. Hver gang Sp får til noe i regjering, kalles de lett foraktfullt «hestehandlere». KrF er livredde for å være moralister. Høyre har nesten sluttet å snakke om tall for ikke å høres ut som et kalkulatorparti.

For Ap er kameraderianklagene et tilbakevendende irritasjonsmoment.

– Hvorfor rammer akkurat denne kritikken Ap så sterkt, hvorfor er det et ømt punkt?

– Det er ikke et ømt punkt. Men vi kan ikke la det passere. Vi kan ikke la autoriserte representanter fra de andre partiene gjenta dette.

– Det er bare én med kjent Frp-bakgrunn på vår liste. Er ikke det, for å bruke et Lier-uttrykk, jævlig rart?

– Det er veldig overraskende. Men jeg klarer ikke å ta det som et uttrykk for at folk fra Frp holdes borte.

– Hvilke andre mekanismer kan det skyldes?

– Jeg tror ikke det er andre mekanismer. Jeg tror ikke noen holder Frp bevisst borte.

– Mener du det er ren tilfeldighet?

– Ja, jeg klarer ikke å forklare det på noen annen måte, sier Kolberg.

– Dette er ren synsing. Men det kan tenkes at Frp-ere ikke finner denne delen av samfunnslivet interessant. At de velger andre veier. Men det er altså synsing.

Fra Kolbergs kontor får vi med oss Næringsdepartementets egen oversikt over hvordan styrene så ut i 2005, etter fire år med Høyre-regjering. Da satt det 11 borgerlige politikere i styrene. Bare seks fra de tre partiene som nå kaller seg rødgrønne.

Nå går styrkeforholdet den andre veien, men det er ikke fullt så skjevt: 12- 9.

Tallene viser at høyrepartiene var hakket råere til å få inn sine egne da de hadde sjansen. Eller at Ap har rensket ut folk med høyresympatier i stor stil de siste sju åra.

Det avhenger av hvem du spør. Og hvilket parti de tilhører. •

lma@dagbladet.no