Er det bare arabere på Gaza som har barn?

Ved å høre om alle barna i og på Gaza som blir skadelidende ved Israels angrep etter stadig nye provokasjoner så blir jeg intet mindre enn oppgitt over hva Norske media klarer å lire av seg.

Når jeg hører på NRK nyheter og leser Aftenposten som jeg abonnerer på så ser det ut som om Hamas og Jihad gruppene på Gaza har englevinger og er uskyldsrene og hvite.

Det er bare de som har barn for i Israel virker det som de formerer seg ved kloning, og over Israel svever det svarte djevler med store vinger og ljåen over skuldrene.

Han har ikke det han på bildet her, men han ser likevel ikke så veldig hyggelig ut.  Nå er ikke jeg så sikker på at de finnes de som kalles djevler. I det minste ikke i det helvete man tenker seg på kristent vis og i undergrunnen.

Jeg tror at de fleste djevler faktisk er mennesker med noen fullstendig forvridde oppfatninger av fakta og menneskelighet. De finnes her midt i blant oss og utfører sin djevelskap hver eneste dag. Dermed blir det og mye enklere å skjønne hvorfor og hvordan noen kan handle mot andre som de gjør, 

For det første så la meg fortelle at det er barn i Israel, men det er et samfunn som tar langt bedre vare på sine barn, enn det vi finner i muslimske stater. Her trener de på rakettangrep.

Når vi så ser på hvordan man tenker innen Hamas eller de forskjellige grupper av Jihad da kom man fram til følgende informasjoner etter å ha lett litt på nettet:

Er det vanskelig å oppfatte forskjellen? Det ser unektelig slik ut når vi hører på Norsk Dagsnytt for eksempel, men her er ennå et utdrag:

De skal utrydde jødene … Det er sannelig god barnelærdom å ta med seg.

Jeg fikk også med en dokumentar for en tid siden der kvinner presset sine menn til å lage flere barn for de ville gi soldater til saken og holde konflikten i live. Det viser litt om hvordan de ser på sine barn, eller noen av dem gjør det. Dermed blir dette oppslaget fra NRK litt mindre faktabetont:

Til nå har islamister på Gaza sendt over 500 raketter inn i Israel og noen av dem rekker fram til Tel Aviv og Jerusalem. OM de ødelegger moskeer og pulveriserer Jerusalem betyr ikke noe for Islamister for det er ikke Allahs verdier som blir ødelagt. Det er årsaken til at de ikke bryr seg om hellige steder. Ikke engang sine egne. Dermed sprengte de verdensarven, Buddafigurene i Afghanistan i luften.

Vi ønsker ikke opptøyer sies det i Oslo Puls, men er ikke det en grov løgn? På dagsrevyen skrek de ; Bomb Tel Aviv , Bomb Tel Aviv

Det er vel en sannhet med visse modifikasjoner. På bildet under fra Dagsrevyen ser vi hvordan det utartet og det er nettopp der ekstremismen fikk vise seg fram. De er ikke ekstremister sier AP, Rødt og venstresiden.  De er fanatikere av første klasse sier jeg!;

Ingen kan kalle dette ønsker som er forenlig med normal oppførsel. Først skyter de raketter, hele 500 stykker inn over Israel i løpet av en uke og så blir de forbannet fordi Israel slår tilbake. Man må være Islamist eller venstreekstrem for å kunne mene at det er korrekt.

Hvorfor stiller de ikke heller opp foran  AP Bastionen og ber om at de slutter å gi penger til Hamas? At AP går i rette med alle Jihad grupper på Gaza og på Vestbredden? Hvorfor støtter de ikke Israel i kampen for endelig fred?

Det blir ikke fred så lenge Hamas har raketter de kan sende inn over Israelsk territorium. Dagsrevyen fra i går var like skeiv som i dag ; Klippet ligger her. Det som er snodig er at NRK og media later til å følge i flokk her og.

Ulempen er at islamistene i sin fanatisme går til stadig nye angrep på en, for dem fiende, som er overlegen i styrke og utstyr. De gjør det for å få sympati og det får de selv om det er misforstått. Islamistsene i Gaza er ikke små barn som ikke er ansvarlig for sine handlinger. De må ta konsekvensene av de valg de tar. Deres barn fremstilles som mer verd enn andres barn, men er de det?

Har ikke alle barn den samme retten til å vokse opp ? Til å bli til noe? Uten at fanatiske ekstremister til stadighet spiller “poker” med deres sikkerhet.

Vi må kort og godt slutte å støtte opp om terrorister, slik at det kan bli endelig fred i regionen. Israel har forsvart seg med ryggen mot veggen siden 1948 og nå er det stadig nye islamske nasjoner som kommer med støtte til Hamas og Gaza. Det kan bare føre til et resultat. Det er tusenvis av døde og et Gaza som blir liggende i ruiner.

Islamistene har seg selv å takke om det skulle blir resultatet og store deler av den arabiske verden sammen med Norge og venstre ekstreme i Europa vil måtte ta sin del av ansvaret.

 

Advertisements

Henry A. Kissinger: Iran must be President Obama’s immediate priority

By Henry A. Kissinger, Saturday, November 17, 1:57 AM

Henry A. Kissinger was secretary of state from 1973 to 1977.

In the aftermath of an exhausting reelection campaign, the most urgent decision facing the president is how to stop Iran from pursuing a military nuclear program. Presidents of both parties have long declared that “no option is off the table” in securing this goal. In the third presidential debate, the candidates agreed that this was a matter of the American national interest, even as they described the objective alternately as preventing an Iranian “nuclear weapon” or “breakout capacity” (President Obama), or a “nuclear-capable Iran” (Mitt Romney). As Iran continues to elaborate its enrichment capacity and move it underground, Israeli Prime Minister Benjamin Netanyahu has announced a spring deadline for counteraction. In this fraught environment, what operational meaning should be given to America’s declared objectives?

The United States and Iran are apparently conducting bilateral negotiations through official or semiofficial emissaries — a departure from the previous procedure of multilateral talks. Negotiations over Iran’s nuclear program do not have an encouraging record. For more than a decade, Iran has stalled, first with the “EU-3” (France, Germany and Britain) and then with the “P5+1” (the members of the U.N. Security Council plus Germany). It has alternated hints of flexibility with periods of intransigence, all while expanding, concealing and dispersing its nuclear facilities. If no limit is placed on this process, Iran’s tech­no­logical progress will dominate events. But at what stage, and in what manner, should Iran be deprived of a military nuclear capability? This has been the essence of the argument over “red lines.”

Three stages are involved in the evolution of a military nuclear capability: a delivery system, a capacity to enrich uranium and the production of nuclear warheads. Iran has been augmenting the range and number of its missile systems since at least 2006. Its enrichment capacity — long underreported to the International Atomic Energy Agency — has been expanded to thousands of centrifuges (the instruments that enrich uranium to bomb-grade material). The level exceeds any reasonable definition of peaceful uses authorized by the Non-Proliferation Treaty. The inevitable culmination is a nuclear weapon.

To draw the line at proscribing an Iranian nuclear weapon — as some argue — would prove unmanageable. Once the requisite amount of fissile material has been produced, constructing and equipping a warhead is a relatively short and technologically straightforward process, almost certainly impossible to detect in a timely fashion.

If so ineffectual a red line were to emerge from a decade of diplomacy by the permanent members of the Security Council, the result would be an essentially uncontrollable military nuclear proliferation throughout a region roiled by revolution and sectarian blood-feuds. Iran would thereby achieve the status of North Korea, with a military nuclear program at the very edge of going operational. Each nation that has a nuclear option would compete to minimize the time to its own full military nuclear capability. Meanwhile, countries within the reach of Iran’s military but lacking a nuclear option would be driven to reorient their political alignment toward Tehran. The reformist tendencies in the Arab Spring — already under severe pressure — would be submerged by this process. The president’s vision of progress toward a global reduction of nuclear weapons would suffer a blow, perhaps a fatal one.

Some have argued that even in the worst-case scenario, a nuclear Iran could be deterred. Yet this ignores the immensely costly, complex and tension-ridden realities of Cold War-era deterrence, the apocalyptic strain in the Iranian theocracy and the near-certainty that several regional powers will go nuclear if Iran does. Once nuclear balances are forged in conditions where tensions are no longer purely bilateral, as in the Cold War, and in still-developing countries whose technology to prevent accidents is rudimentary, the likelihood of some nuclear exchange will mount dramatically.

This is why the United States has insisted on limits on Iranian enrichment — that is, curtailing access to a weapon’s precursor elements. Abandoning the original demand to ban all enrichment, the P5+1 has explored what levels of production of fissile material are compatible with the peaceful uses authorized by the Non-Proliferation Treaty. The higher the level of enrichment, the shorter the time needed to bring about militarily applicable results. Conventional wisdom holds that the highest practically enforceable limit is 5 percent enrichment, and then only if all fissile material beyond an agreed amount is safeguarded outside Iran.

The time available for a diplomatic outcome shrinks in direct proportion as the Iranian enrichment capacity grows and a military nuclear capacity approaches. The diplomatic process must therefore be brought to a point of decision. The P5+1 or the United States unilaterally must put forward a precise program to curtail Iranian enrichment with specific time limits.

This does not imply a red line authorizing any country to go to war. However respectfully the views of friends are considered, the ultimate decision over peace or war must remain in the hands of the president. Why negotiate with a country of such demonstrated hostility and evasiveness? Precisely because the situation is so fraught. Diplomacy may reach an acceptable agreed outcome. Or its failure will mobilize the American people and the world. It will clarify either the causes of an escalating crisis, up to the level of military pressure, or ultimate acquiescence in an Iranian nuclear program. Either outcome will require a willingness to see it through to its ultimate implications. We cannot afford another strategic disaster.

To the extent that Iran shows willingness to conduct itself as a nation-state, rather than a revolutionary religious cause, and accepts enforceable verification, elements of Iranian security concerns should be taken seriously, including gradual easing of sanctions as strict limits on enrichment are implemented and enforced. But time will be urgent. Tehran must be made to understand that the alternative to an agreement is not simply a further period of negotiation and that using negotiations to gain time will have grave consequences. A creative diplomacy, allied to a determined strategy, may still be able to prevent a crisis provided the United States plays a decisive role in defining permissible outcomes.